Pages

22 novembre 2025

Grieg parle de Dvořák

Grieg parle de Dvořák

Edvard Grieg (DR)
Le compositeur Edvard Grieg (1843-1907) était un grand admirateur de son contemporain Antonín Dvořák. Les hommes se rencontrèrent à deux occasions. La disparition de Dvořák, le 1er mai 1904, toucha profondément le musicien norvégien. Grieg rédigea une nécrologie publiée le 13 mai  dans le journal Verdens Gang de Christiana (aujourd'hui Oslo). Ce texte mérite une attention particulière : il nous offre un témoignage de première main sur les œuvres qui impressionnèrent Grieg ainsi que sur le caractère parfois déconcertant du compositeur tchèque.

Dans un article du journal norvégien Verdens Gang du 13 mai 1904, Edvard Grieg écrit :

"De Prague, je reçois une lettre bordée de noir : Anton Dvořák est mort. Le génial compositeur bohémien, dont le nom est connu du monde entier, n’est plus. Avec lui disparaît l’un des rares poètes sonores de notre temps, original et véritablement national.

Il y a plus d’une semaine déjà, on pouvait lire dans les journaux danois des nécrologies de l’illustre disparu. Dans les journaux de Kristiania que j’ai lus, j’ai vainement cherché quelque chose de semblable. Est-il possible que la nouvelle de la mort de Dvořák nous laisse indifférents ? Certes : nous vivons au nord des usages. Et ce silence est en soi parlant. Mais je ne suis pas assez pessimiste pour imaginer que notre nord soit aussi extrême que la presse de Kristiania le suggère. Je pense donc que quelques mots sur le défunt seront à leur place.

Anton Dvořák fut soudainement arraché à la vie le 1er mai, à l’âge de 63 ans. (1) Il fut très prolifique et avait écrit les choses les plus diverses avant que l’attention de l’Europe ne se porte sur lui. Ce fut Johannes Brahms qui, pour ainsi dire, le découvrit et plaida chaleureusement sa cause. Au début des années 1870, je lus pour la première fois son nom sur la page de titre de quelques duos vocaux avec piano. (2) Ces poésies très singulières dans le ton populaire tchèque étaient bien propres à faire connaître son nom, ce qui arriva d’un seul coup. Les chants se répandirent bientôt dans tous les pays civilisés.

Mais Dvořák visait plus haut. Il intégra ce ton populaire dans ses œuvres plus vastes, et cela féconda tellement son imagination qu’il y donna son tout meilleur. (3) Il a cultivé toutes les formes musicales, des plus petites aux plus grandes. Il a écrit des opéras, des symphonies, des poèmes symphoniques, des ouvertures, de grandes œuvres religieuses – et bien plus encore. Mais c’est sa musique de chambre qui a arraché à ses contemporains la plus grande admiration. Outre des classiques, il a beaucoup appris de Brahms, plus tard de Liszt et de Wagner, (4) mais il est en tout et pour tout lui-même. Ses quatuors et quintettes à cordes sont des chefs-d’œuvre qui, sans aucun doute, lui survivront longtemps.

Chez nous, il n’a pas été beaucoup joué. Un quatuor à cordes fut donné il y a quelques années à Bergen et reçut une interprétation très habile de M. Arve Arvesen et de ses collègues artistes. Il fit une profonde impression. À Kristiania, Johan Halvorsen exécuta récemment une symphonie, la prétendue américaine : "Aus der neuen Welt." [Symphonie n° 9, "Du Nouveau Monde"] Cela mis à part, je ne suis pas persuadé que Dvořák ait soulevé beaucoup d’intérêt chez nous. À Copenhague, ses œuvres appartiennent au répertoire de concert régulier, grâce avant tout à Franz Neruda, son excellent compatriote. En Allemagne et en Angleterre, il est constamment joué. Les Allemands ne digèrent pas vraiment sa nationalité. Mais ils le jouent quand même.

C’est toutefois en Angleterre qu’il a sa plus grande et la plus fidèle foule d’admirateurs. Je n’oublierai jamais l’excellente exécution lors du festival de musique de Birmingham en 1888 d’une des plus belles œuvres de Dvořák pour chœur, solistes et orchestre : son "Stabat Mater". Hans Richter dirigeait, et son enthousiasme se communiqua à tous, exécutants comme auditeurs. Dans les années 1890, Dvořák reçut une invitation à diriger le conservatoire de New York. Mais il ne put s’habituer pleinement au contexte américain. Le mal du pays le prit et il remit le cap vers sa chère Prague, où il a depuis vécu et créé. Dans cette ville, j’entendis l’an dernier son opéra "Rusalka", qui contient des choses excellentes. Le sujet est "La Petite Sirène" de H. C. Andersen. Sur le pupitre de Dvořák se trouvait alors un opéra tout juste achevé, "Armida", qui, d’après ce que j’apprends, ne semble pas avoir percé lors de sa première représentation.

Comment était l'homme Anton Dvořák ? À ce sujet, il m’est difficile de porter un jugement. Je le rencontrai pour la première fois à Vienne il y a 6 à 8 ans. Il entra un soir, où je devais diriger là-bas, dans la salle des artistes où, avant le début du concert, je marchais nerveusement de long en large. C’était une grande antichambre où passaient de nombreux artistes. Quand on me dit que l’un d’eux était Dvořák, je me précipitai vers lui, heureux de le voir. Mais je reçus aussitôt une douche froide. Il était bref, raide et peu accommodant. Je ne compris pas du tout son comportement, ce que je racontai le lendemain à son ami Brahms. "Ne vous en souciez pas," dit Brahms. "Cela lui ressemble tout à fait. C’est un original. Mais il est bon au fond." Heureusement, j’eus l’an dernier l’occasion de le constater. Par sa fille, qui chanta magnifiquement mes romances lors d’un concert que je dirigeai à Prague, je me rapprochai de lui. Durant ce concert et, plus tard dans sa maison, je le découvris comme un original aimable et franchement charmant. Il avait quelque chose de hardi et d’impétueux dans son être, qui pouvait sembler rebutant à ceux qui ne le connaissaient pas. Mais cette impression disparaissait vite, et je suis heureux que le dernier souvenir que j'en aie est celui d'un homme qui prêtait autant d'attention aux relations humaines qu'aux choses musicales.

Il était fortement tchèque dans sa conception politique. Sa nation l’adorait. L’empereur d’Autriche l’avait même, il n’y a pas longtemps, nommé membre de la Chambre des seigneurs, une distinction qui n’avait jamais été accordée à un artiste auparavant. (5)

On se souviendra d'Anton Dvořák comme de l’une des rares personnalités accomplies de notre temps, et l’annonce de sa disparition soudaine au coeur de son meilleur élan créatif sera partout – j’ose croire : même ici, au nord des usages – reçue avec une sincère affliction."

Edvard Grieg

La fille du compositeur, Magda Dvořák, écrivit au nom de la famille la réponse suivante à la nécrologie de Grieg.

"Vos belles paroles tombent comme un rayon de lumière dans nos cœurs bouleversés par une douleur insupportable. Que Dieu vous le rende, cher maître. Votre présence à Prague comptera parmi les plus belles heures de ma vie, et je suis d’autant plus heureuse que vous vous soyez souvenu de moi. Mon père parlait toujours de vous avec le plus grand amour, et le son de votre nom nous est précieux."

Traduction et commentaires Alain Chotil-Fani, mai 2004 (rév. novembre 2025)

Sources

Ce texte a été publié sur plusieurs sites norvégiens, apparement hors-ligne aujourd'hui (novembre 2025). Pour le second des liens ci-dessous, je donne directement l'URL vers la page archivée par WayBack Machine. La traduction a été réalisée par mes soins à partir du matériel de ces pages. Notons que Grieg écrit "Anton" (et non "Antonín") et ne place pas l'accent diacritique au-dessus du "r" de "Dvořák", tout en omettant parfois l'accent grave sur le "a". Pour éviter les [sic] à répétition, j'ai choisi de restaurer l'écriture exacte du nom dans l'article de Grieg.

Site consacré à Edvard Grieg http://www.griegmuseum.no/

Page archivée de troldhaugen.com

Voir aussi

Sur MusicaBohemica : Dvořák par ceux qui l'ont connu

Notes

(1) En réalité Dvořák était âgé de 62 ans au moment de sa mort.

(2) Les merveilleux Chants moraves. Grieg se trompe vraisemblablement en faisant remonter sa découverte de ce recueil au début de la décennie 1870 puisque Dvořák commence son écriture en 1875.

(3) Grieg reprend ici un lieu commun solidement ancré, et qui perdure encore aujourd’hui.

(4) L'influence de Wagner (et sans doute de Liszt) vient en fait avant l'éventuelle inspiration brahmsienne autour de 1880 : on peut en trouver des indices dans les premières symphonies et l'opéra Alfred (1870).

(5) En 1901, les autorités autrichiennes nomment huit personnalités membres à vie de la Chambre de Pairs (Herrenhaus des Reichsrates). Antonin Dvořák figure en première position sur cette liste, suivi par le poète Emil Frída (Jaroslav Vrchlický). François-Joseph signe le décret le 13 avril 1901. Dvořák assiste à sa première et dernière session à la Chambre le 14 mai.

Ci-dessous, le texte original en norvégien :

Edvard Griegs nekrolog over Antonin Dvorak

1. mai 1904 døde Antonin Dvorák, og dette gjorde et dypt inntrykk på Grieg. I en artikkel i den norske avisen Verdens Gang 13. mai skriver han:

"Fra Prag mottar jeg et brev med sørgerand: Anton Dvorák er død. Den geniale bøhmiske komponist, hvis navn er nådd hele verden over, er ikke mere. Med ham er en av nutidens få originale og virkelig nasjonale tonediktere vandret bort.

For mere enn en uke siden så man i danske blad nekrologer av den avdøde. I de Kristiania-aviser, jeg har lest, har jeg forgjeves søkt noen sådan. Er det virkelig så, at efterretningen om Dvoráks død lar oss likegyldige? Ganske visst: vi bor nordenfor folkeskikken. Og tausheten er for såvidt talende. Men jeg er ikke pessimist nok til å tro, at vi bor sålangt nord, som Kristiania-pressen vil innbille os. Jeg tror derfor, at noen orienterende ord om den avdøde vil være på sin plass.

Anton Dvorák blev den 1. mai plutselig bortrevet i en alder av 63 år. Han var meget produktiv og hadde skrevet de forskjelligste ting, førenn Europas oppmerksomhet ble henledet på ham. Det var Johannes Brahms, som så å si oppdaget ham og varmt trådte i skranken for ham. I begynnelsen av 70-årene leste jeg for første gang hans navn på tittelbladet til noen sangduetter med piano. Disse høyst eiendommelige poesier i tsjekkisk folketone var vel egnet til å gjøre hans navn bekjent, hva det også med ett slag ble. Sangene ble snart spredt over alle siviliserte land.

Men Dvorak stilet høyere. Han opptok denne folketone i sine større verker og de virket så befruktende på hans fantasi, at han i disse gav sitt aller beste. Han har pleiet alle musikkformer, fra de minste til de største. Han har skrevet operaer, symfonier, symfoniske diktninger, ouverturer, store kirkelige verker - og meget mere. Men det er hans kammermusikk, som har avtvunget samtiden den største beundring. Foruten av klassikerne har han lært meget av Brahms, senere av Liszt og Wagner, men han er i ett og alt sig selv. Hans strykekvartetter og kvintetter er mesterverker, som uten tvil lenge vil overleve ham.

Hos oss er han ikke meget oppført. En strykekvartett ble spilt for noen år siden i Bergen og fikk en meget dyktig utførelse av hr. Arve Arvesen og hans kunstfeller. Den gjorde et dypt inntrykk. I Kristiania oppførte Johan Halvorsen nylig en symfoni, den såkalte amerikanske: "Aus der neuen Welt." Ellers vet jeg ikke, at man her hjemme har beskjeftiget seg med ham. I København hører hans verker til det faste konsertrepertoir, takket være først og fremst Franz Neruda, hans utmerkede landsmann. I Tyskland og England oppføres han stadig. Tyskerne kan ikke riktig fordøye hans nasjonalitet. Men de spiller ham allikevel.

Det er dog i England, han har sin største og mest trofaste beundrerskare. Jeg glemmer aldri den fortrinnlige oppførelse på musikkfesten i Birmingham 1888 av et av Dvoráks skjønneste verker for kor, soli og orkester: hans "Stabat Mater". Hans Richter dirigerte, og hans begeistring forplantet seg til alle, utførende som tilhørere. I 90-årene mottok Dvorák en kallelse til New York som leder av konservatoriet der. Men han kunde ikke rent innforlive sig med de amerikanske forhold. Hjemlengselen tok ham og han styrte atter kursen mot sitt kjære Prag, hvor han siden har levd og skapt. Der hørte jeg ifjor hans opera "Rusalka", som inneholder de fortreffeligste ting. Emnet er H. C. Andersens "Den lille havfrue". På Dvoráks pult lå dengang en nettopp fullført opera "Armida", som, efter hva jeg nettopp erfarer, ikke synes å ha slått igjennom ved den første oppførelse.

Anton Dvorák som menneske? Ja, derom kan jeg neppe dømme. Jeg traff ham første gang i Wien for 6-8 år siden. Han kom en aften, jeg skulle dirigere der, gjennom det kunstnerværelse, hvor jeg før konsertens begynnelse nervøs gikk frem og tilbake. Det var en stor forsal, hvor mange kunstnere passerte. Da det ble meg sagt, at en av disse var Dvorák, ilte jeg ham imøte, lykkelig ved å se ham. Men jeg fikk straks koldt vann i blodet. Han var kortfattet, steil og umedgjørlig. Jeg forstod slett ikke hans oppførsel, hva jeg dagen efter fortalte hans venn Brahms. "Det skal De ikke bry Dem om," sa Brahms. "Det der ligner ham ganske. Han er en raring. Men han er god på bunnen." Heldigvis fik jeg ifjor anledning til å erfare dette. Gjennom hans datter, der vakkert sang mine romanser på en konsert, jeg i Prag dirigerte, kom jeg ham nærmere inn på livet. Både denne konsert og senere i hans hjem lærte jeg ham å kjenne som en elskverdig, likefrem bedårende original. Han hadde noe djervt og fremfusende i sitt vesen, som for dem, som ikke kjente ham, kunde virke frastøtende. Dette svant dog snart, og jeg er lykkelig over å ha det siste inntrykk av ham, at han strebet like høyt i menneskelig som i kunstnerisk henseende.

Han var sterkt tsjekkisk i sin politiske oppfattelse. Av sin nasjon ble han forgudet. Keiseren av Østerrike gjorde ham endog for ikke lenge siden til medlem av Herredshuset, en utmerkelse, der tidligere ikke er blitt noen kunstner til del.

Anton Dvorák vil minnes som en av vår tids få helstøpte personligheter, og budskapet om hans plutselige bortgang midt i sitt beste virke vil overalt - jeg våger å tro: enn også her nordenfor folkeskikken - bli mottatt med oppriktig beklagelse."

Komponistens datter Magda Dvorak skrev på vegne av familien følgende svar på Griegs nekrolog.

"Deres skjønne ord faller som en lysstråle i opprørte hjerter ved en uutholdelig smerte. Måtte Gud gjengjelde Dem, dyrebare mester. Deres nærvær i Prag vil høre til de skjønneste timer i mitt liv, og det gleder mig enn mere at De har husket meg. Min fader talte alltid om Dem med den største kjærlighet, og klangen av Deres navn er oss dyrebar."

Aucun commentaire:

Enregistrer un commentaire